Vi kan erstatte en funksjon.

Men vi kan ikke erstatte et menneske.

Det er kanskje derfor noen fortsatt blir nevnt lenge etter at de har blitt borte.

Noen etterlater seg et tomrom.

Andre etterlater seg en lettelse.

Noen blir et varmt minne.

Andre en viktig erfaring.

Vi bærer alle med oss spor etter mennesker vi har møtt.

Det er et tegn på at de aldri egentlig var utskiftbare.

Vi kan erstatte en funksjon.

Men vi kan ikke erstatte et menneske.

Det er kanskje derfor noen fortsatt blir nevnt lenge etter at de har blitt borte.

Noen etterlater seg et tomrom.

Andre etterlater seg en lettelse.

Noen blir et varmt minne.

Andre en viktig erfaring.

Vi bærer alle med oss spor etter mennesker vi har møtt.

Det er et tegn på at de aldri egentlig var utskiftbare.

Samtidig lever mange med følelsen av å være nettopp det.

Byttet ut.

Valgt bort.

Eller opplevd som et andrevalg.

Den følelsen kan gjøre noe med verdigheten vår.

Det er et tegn på at de aldri egentlig var utskiftbare.

Ikke fordi verdigheten blir mindre.

Men fordi vi begynner å tvile på den.

Kanskje spørsmålet derfor ikke er:

"Er mennesker utskiftbare?"

Kanskje spørsmålet er:

"Hva skjer med oss når vi begynner å tro at vi er det?"

For når vi tror det, begynner vi ofte å gjøre mer.

Yte mer.

Tilpasse oss mer.

Bevise mer.

Ikke fordi vi ønsker det.

Men fordi vi håper å bli valgt.

Verdighet peker i en annen retning.

Den minner oss om at vår verdi ikke oppstår i det øyeblikket noen velger oss.

Den er der allerede.

Noen vil se den.

Noen vil ikke.

Men den blir ikke større eller mindre av den grunn.

Kanskje er vi ikke ment å være for alle.

Noen mennesker vil forstå oss.

Andre vil gå forbi.

Noen vil velge en annen vei.

Det betyr ikke at vi har mistet vår verdi.

Verdighet handler ikke om å bli værende i alles liv.

Den handler om å være hel i sitt eget.