Noen ganger er reisen kommet til et sted
hvor vi ikke skal vite.

Vi skal lytte.

Ikke til støyen som roper høyest.
Ikke til frykten som vil løse morgendagen før den kommer.
Men til det stille stedet inni oss
som fortsatt vet hvem vi er.

For tillit handler kanskje ikke om å vite
at alt blir slik vi ønsker.

Tillit kan være å vite
at vi ikke mister oss selv
selv når veien foran oss er uklar.

At noe fortsatt beveger seg
selv når vi ikke kan se det.

At stillheten ikke nødvendigvis betyr
at ingenting skjer.

Noen ganger er det nettopp i stillheten
at en ny retning begynner å bli synlig.

Ikke fordi vi presset den frem.

Men fordi vi sluttet å løpe etter svar
lenge nok til å høre.

Kanskje sjelen ikke alltid viser oss hele veien.

Kanskje den bare hvisker:

Ta dette steget.

Og når vi har tatt det:

Kom litt lenger.

Ikke alt trenger å forstås i dag.
Ikke alt trenger å løses denne uken.

Noe kan få være uferdig.
Noe kan få ligge utenfor våre hender.
Noe kan få finne sin egen vei til oss.

Og kanskje er det nettopp der tilliten begynner.

Ikke i vissheten om hva som kommer —

men i den stille vissheten om
at du fortsatt er med på reisen.

🌳 Rita