Når kroppen sier stopp og hodet sier fortsett
Vi lever i en tid hvor det er lett å tro at viljestyrke kan løse alt.
At vi bare må ta oss sammen.
Holde ut litt til.
Gjøre ferdig det siste.
Svare på én melding til.
Jobbe litt lenger.
Være litt sterkere.
Men kroppen kjenner ikke kalenderen vår.
Den kjenner belastningen.
Den kjenner søvnen vi ikke fikk.
Spenningene vi har båret.
Tankene som aldri fikk hvile.
Følelsene vi skjøv til side fordi det ikke passet akkurat da.
Og en dag begynner den å hviske.
Kanskje gjennom en uro vi ikke helt forstår.
En stiv nakke.
Et hjerte som banker litt raskere.
En tretthet som ikke forsvinner etter én god natts søvn.
Ofte fortsetter vi likevel.
For hodet har mange gode argumenter.
"Bare denne uken."
"Jeg må bare bli ferdig først."
"Det passer bedre senere."
Så kroppen hvisker litt høyere.
Til slutt er det ikke lenger en hvisken.
Det er et stopp.
Ikke fordi kroppen ønsker å motarbeide oss.
Men fordi den forsøker å beskytte oss.
Det er lett å se kroppen som en motstander når den ikke gjør det vi ønsker.
Men kanskje er den den mest lojale samarbeidspartneren vi har.
Den prøver ikke å hindre livet.
Den prøver å bevare det.
Selvledelse handler derfor ikke bare om å holde kursen.
Den handler også om å vite når det er klokt å senke farten.
Ikke alt som kan presses, bør presses.
Noen ganger er hvile det mest ansvarlige valget vi kan ta.
Ikke fordi vi gir opp.
Men fordi vi ønsker å kunne fortsette – også i morgen.
Kroppen er ikke et hinder på veien.
Den er en del av veien.
Og jo tidligere vi lærer å lytte når den hvisker, desto sjeldnere trenger den å rope.
🌿 Rita
Les mer om ECO-kursene her →
ECO-plattformen | HumanHUB | HumaAI | Refleksjoner | Livets Tre | Kurs | Bøker | Partnerskap