Når den som står høyere i strukturen automatisk blir tillagt større betydning.

Når deres tid teller mer.
Deres mening veier tyngre.
Deres behov får større plass.
Deres opplevelse blir definisjonen på hva som er sant.

Og samtidig forventes det kanskje at den som står lenger nede skal tilpasse seg.

Lytte.
Forstå.
Vise hensyn.
Akseptere.

Da har hierarkiet sluttet å bare organisere ansvar.

Det har begynt å organisere menneskeverd.

Men en rolle kan aldri gjøre et menneske mer menneskelig enn et annet.

En leder kan ha større beslutningsmyndighet uten å ha større verdi.

En forelder kan ha ansvar for et barn uten at barnets følelser betyr mindre.

Et menneske med mer kunnskap kan vite mer om et fagområde uten å vite mer om et annet menneskes erfaring.

Og en institusjon kan ha makt til å fatte en beslutning uten at mennesket som berøres av beslutningen mister sin stemme.

Kanskje er det nettopp her makt virkelig viser hvem vi er.

Ikke når mennesker gjør det vi ber dem om.

Men når de ikke gjør det.

Når noen stiller spørsmål.
Når noen er uenige.
Når noen setter en grense.
Når noen ser noe vi selv ikke har sett.

Klarer vi fortsatt å møte dem som likeverdige mennesker?

Eller trenger vi posisjonen vår for å gjøre deres perspektiv mindre?

For hvis min verdi avhenger av at du står under meg, vil din vekst kunne oppleves som en trussel.

Hvis min autoritet derimot hviler i trygghet, trenger jeg ikke gjøre deg mindre for å beholde min plass.

Da kan vi ha ulike roller uten å ha ulik verdi.

Vi kan ha forskjellig ansvar uten å rangere menneskeverdet.

Og vi kan skape strukturer hvor mennesker ikke trenger å krympe for at andre skal kunne lede.

For kanskje er ikke spørsmålet om vi skal ha hierarkier.

Kanskje spørsmålet er:

Hva skjer med menneskeverdet når vi går inn i dem?

Et hierarki kan fortelle oss hvem som har ansvar.

Det kan fortelle oss hvem som tar beslutningen.

Det kan fortelle oss hvem som leder.

Men det kan aldri fortelle oss hvem som er mest verdt.

🌳 Rita