Respekt er noe annet.

Respekt krever ikke at vi er enige.
Den krever heller ikke at rollene våre er like.

Men den forutsetter at vi fortsatt ser mennesket foran oss som et menneske med egen verdi, egne grenser, egne erfaringer og en egen stemme.

Derfor kan respekt eksistere i et hierarki uten at menneskeverdet blir hierarkisk.

En leder kan ha større ansvar uten å være mer verdt.
En forelder kan ha myndighet uten at barnets følelser blir mindre viktige.
Et system kan sette rammer uten at mennesket innenfor rammene mister retten til å bli hørt.

Problemet oppstår når posisjonen begynner å kreve noe den selv ikke er villig til å gi.

Når spørsmål blir tolket som mangel på respekt.
Når uenighet blir oppfattet som ulydighet.
Når grenser blir sett på som opprør.
Når den som står nederst forventes å forstå den som står øverst – mens forståelsen sjelden beveger seg den andre veien.

Da er det kanskje ikke respekt som mangler.

Kanskje er det lydighet som ikke lenger blir gitt.

Og det er en viktig forskjell.

For ekte respekt trenger ikke å holde noen nede for å kunne eksistere.

Den tåler spørsmål.
Den tåler forskjeller.
Den tåler grenser.

Og kanskje viktigst av alt:

Den beveger seg begge veier.

Kanskje trenger vi derfor å stille et annet spørsmål når vi opplever at noen ikke viser oss den respekten vi forventer:

Ber jeg om respekt – eller ber jeg egentlig om bekreftelse på min posisjon?

For en posisjon kan gi oss autoritet.

Men den kan aldri alene gjøre oss fortjent til et annet menneskes respekt.

🌳 Rita