Og plutselig kan alle disse små sporene samles.

Da ser vi noe vi ikke kunne se mens livet pågikk:

Et menneske er større enn vår egen relasjon til det.

Kanskje er vi litt som trær.

Vi ser stammen.
Grenene.
Bladene som beveger seg i vinden.

Men under bakken finnes røttene.

De strekker seg lenger enn vi ser.
Møter andre røtter.
Utveksler næring.
Etterlater spor i jorden.

Og når et tre en dag ikke lenger står der, betyr ikke det at alt det berørte forsvinner.

Noe har allerede gått videre.

Inn i andre mennesker.
Andre historier.
Andre valg.
Andre liv.

Kanskje er det også en måte å forstå sjelereisen på.

Ikke nødvendigvis som noe vi må kunne forklare.

Men som spørsmålet:

Hvor slutter egentlig et menneske?

Ved huden?

Ved kroppen?

Ved det siste åndedraget?

Eller finnes vi også videre i alt vi har berørt?

Jeg vet ikke om vi trenger et endelig svar.

Kanskje holder det noen ganger å se etter forbindelsene.

For røttene forsvinner ikke bare fordi vi ikke lenger kan se treet.

Og kjærligheten forsvinner ikke nødvendigvis fordi den skifter form.

Kanskje er det nettopp dette som blir igjen:

Ikke bare minnene.

Men avtrykket.

Forbindelsen.

Det vi ga videre uten engang å vite at vi gjorde det.

Og kanskje fortsetter reisen akkurat der.

I alt som fortsatt lever. 🌳✨

🌳 Rita