Vi lærer tidlig hvem vi skal være.

Hva som er riktig.
Hva som blir godtatt.
Hva som gir oss plass.

Og sakte, nesten uten at vi merker det,
begynner vi å leve ut fra en rolle
i stedet for oss selv.

En rolle som fungerer.

Men som ikke nødvendigvis er sann.

Du kan være sterk,
og samtidig kjenne at noe mangler.

Du kan gjøre “alt riktig”,
og likevel føle at det ikke treffer.

Det er ikke fordi noe feiler deg.

Det er fordi du kanskje fortsatt spiller
en rolle du har vokst ut av.

Og det er ikke noe dramatisk i det.

Det er bare et tegn på bevegelse.

Et tegn på at noe i deg
ønsker å tre tydeligere frem.

Ikke som en ny rolle.
Men som deg.

Så kanskje refleksjonen i dag ikke er:

“Hva skal jeg gjøre?”

Men heller:

“Hva spiller jeg – som ikke lenger er meg?”

Og hva skjer om du slipper det litt…
uten å måtte ha alle svarene klare?

Du trenger ikke bli noe nytt.

Du trenger bare å slutte å holde fast
i det som ikke lenger er sant.