Syn og hørsel begynner med forskjellige fysiske fenomener.

Berøring begynner et annet sted igjen.

Lukt og smak har sine egne reseptorsystemer.

Likevel finnes det et viktig fellestrekk:

Ulike former for påvirkning må omdannes til biologisk aktivitet.

Lys forblir ikke lys inne i synsnerven.

Lydbølgen fortsetter ikke som en lydbølge gjennom hjernen.

Trykket på huden sendes ikke videre som et lite fysisk avtrykk.

Sansereseptorene transduserer påvirkningen.

Det er en av de grunnleggende overgangene i Avatar:

Fysisk verden → biologisk signal

Og biologiske signaler er avhengige av noe vi allerede kjenner fra Kroppen er elektrisk:

celler, membraner, ioner og elektriske potensialer.

Nerveceller kommuniserer gjennom elektriske og kjemiske prosesser.

Forskjeller i konsentrasjonen av ioner som blant annet natrium, kalium, kalsium og klorid bidrar til cellenes elektriske egenskaper.

Når ionekanaler åpnes og lukkes, kan ladde partikler bevege seg over cellemembranen.

Dette kan endre membranens elektriske potensial og bidra til signalering i nervesystemet.

Det betyr ikke at «vision» kommer fra «vis + ion».

Det gjør det ikke etymologisk.

Men ordleken som åpnet denne døren peker tilfeldigvis mot noe biologisk interessant:

Syn krever ionisk og elektrisk aktivitet.

Det samme gjør hørsel.

Berøring.

Bevegelse.

Og nervesystemets kommunikasjon generelt.

Kroppen er ikke elektrisk som en ledning i veggen.

Den er et levende elektrokjemisk system.

Her kan vi allerede rydde i et ord vi kommer til å møte mange ganger i Avatar.

Bølge betyr ikke alltid det samme.

Lys kan beskrives gjennom elektromagnetiske bølger.

Lyd innebærer mekaniske trykkbølger i et medium.

Hjerneaktivitet kan vise rytmiske mønstre som ofte omtales som hjernebølger.

Disse fenomenene er ikke det samme bare fordi vi bruker ordet bølge om dem.

Det samme gjelder frekvens.

Frekvens beskriver hvor ofte noe gjentar seg per tidsenhet, men hva som faktisk oscillerer eller varierer må alltid spesifiseres.

Denne forskjellen skal vi beholde gjennom Avatar.

For det gjør det mulig å utforske bølger og frekvenser langt mer presist — uten å gjøre forskjellige fenomener identiske.

Og her kommer vi til døren videre.

Vi har nå:

lys → fotoreseptorer → signal

eller:

lydbølge → hårceller → signal

Men vi har fortsatt ikke forklart:

Hvorfor opplever du rødt?

Hvordan oppstår følelsen av en melodi?

Hvordan kjenner du igjen et ansikt?

Hvorfor kan to mennesker rette oppmerksomheten mot forskjellige ting i den samme situasjonen?

Sensorisk transduksjon forklarer en viktig del av hvordan fysisk påvirkning blir tilgjengelig for nervesystemet.

Den forklarer ikke alene hele den subjektive opplevelsen.

Og dermed åpner Avatar neste spørsmål:

Hvordan blir et signal til en opplevelse?

Der begynner persepsjon.

Den sansende kroppen viser oss den første bevegelsen:

UTENFRA → INN

Verden
↓
Fysisk/kjemisk påvirkning
↓
Sansereseptorer
↓
Transduksjon
↓
Elektrokjemisk signalering
↓
Nervesystem
↓
Bearbeiding
↓
Opplevelse

Men denne siste overgangen rommer et helt nytt landskap.

For mennesket registrerer ikke bare verden.

Mennesket opplever den.