Ingen opplevelse møter et tomt menneske.
Når noe skjer rundt oss, møter signalene et system som allerede har levd.
Et system som har lært.
Husket.
Tilpasset seg.
Forventet.
Knyttet betydning til tidligere erfaringer.
Det betyr ikke at fortiden bestemmer hva vi opplever.
Og det betyr ikke at verden utenfor oss bare er en projeksjon av det vi bærer på innsiden.
Men tidligere erfaring kan påvirke hva vi legger merke til, hvordan informasjon fortolkes, hvilken betydning den får og hvordan kroppen forbereder seg på det som skjer.
I Avatar kaller vi denne samlingen av påvirkninger:
Det indre filteret.
Vi møter det som skjer nå – med et system som allerede kjenner noe fra før.
Hukommelse handler ikke bare om å kunne fortelle hva som skjedde i går.
Tidligere erfaring bidrar til læring.
Vi lærer ansikter.
Steder.
Ord.
Mønstre.
Sammenhenger.
Hva som pleier å skje etter noe annet.
Hva som tidligere har vært viktig.
Denne kunnskapen gjør verden lettere å navigere.
Hvis alt måtte forstås fra begynnelsen hver eneste gang vi møtte det, ville hverdagen vært enormt krevende.
Tidligere erfaring gir oss derfor noe verdifullt:
kontekst.
Men den innebærer også at dagens informasjon ikke alltid behandles helt uavhengig av gårsdagens erfaring.
Det nye møter noe som allerede finnes.
Hjernen arbeider ikke bare med det som allerede har skjedd.
Den bruker tidligere erfaring og aktuell kontekst til å forberede seg på hva som kan komme.
Forventninger kan påvirke oppmerksomheten vår og fortolkningen av tvetydig informasjon.
Hvis du forventer å høre navnet ditt i et rom fullt av stemmer, kan oppmerksomheten bli særlig følsom for lyder som ligner.
Hvis du leter etter en bestemt gjenstand på et bord, blir enkelte egenskaper mer relevante enn andre.
Det betyr ikke at forventning fritt skaper virkeligheten.
Det betyr at:
Det vi forventer kan påvirke hva systemet prioriterer når virkeligheten skal bearbeides.
Og noen forventninger er bevisste.
Andre er lært gjennom gjentatte erfaringer.
Et signal er ikke alltid bare et nøytralt signal for mennesket.
Noe kan være viktig.
Et ansikt.
Et navn.
En lukt.
En stemme.
En bestemt tone.
Et sted.
En setning.
En lyd.
Det som for ett menneske knapt registreres, kan være svært betydningsfullt for et annet.
Fordi erfaring har gitt informasjonen emosjonell betydning.
Dette er en viktig del av menneskelig læring.
Vi trenger å kunne lære hva som er relevant.
Hva som bør huskes.
Hva som bør undersøkes.
Hva vi kan nærme oss.
Og hva som kanskje krever forsiktighet.
Følelser står derfor ikke nødvendigvis i motsetning til informasjonsbearbeiding.
De er også en del av hvordan organismen vurderer betydning og relevans.
Læring eksisterer ikke bare som historier vi kan fortelle med ord.
Gjennom erfaring kan nervesystemet utvikle raske responser på bestemte signaler og sammenhenger.
Pulsen kan endres.
Muskler kan spennes.
Oppmerksomheten kan skjerpes.
Pusten kan forandre seg.
Kroppen kan forberede seg på handling før vi har formulert en bevisst forklaring på det som skjer.
Noen ganger passer denne responsen svært godt til situasjonen.
Andre ganger kan kroppen reagere på likheter med noe tidligere selv om dagens situasjon ikke er identisk.
Det betyr ikke at kroppen «tar feil».
Det betyr at et levende system bruker tidligere læring til å møte nåtiden.
Noen mønstre utvikles fordi de en gang hadde en funksjon.
Å trekke seg unna.
Å bli stille.
Å kontrollere.
Å følge nøye med.
Å tilpasse seg.
Å handle raskt.
Å unngå bestemte situasjoner.
I en bestemt sammenheng kan en respons ha vært hensiktsmessig.
Men mennesker og omgivelser forandrer seg.
Et mønster som tidligere ga beskyttelse, trenger ikke være like nyttig i en ny situasjon.
Her blir bevissthet interessant.
Ikke fordi vi skal dømme responsen.
Men fordi vi kan begynne å spørre:
Reagerer systemet på det som skjer nå – eller også på det det har lært tidligere?
Noen ganger er svaret begge deler.
Mennesket bærer også forestillinger om seg selv.
Jeg er slik.
Jeg er ikke slik.
Dette får jeg til.
Dette får jeg aldri til.
Mennesker liker meg.
Mennesker forlater meg.
Jeg må være sterk.
Jeg må ikke ta for mye plass.
Jeg må klare meg selv.
Slike forestillinger kan utvikles gjennom erfaring, relasjoner, kultur og gjentatte fortolkninger.
De er ikke nødvendigvis objektive beskrivelser av hvem et menneske er.
Men når en forestilling først er etablert, kan den påvirke hva vi legger merke til og hvordan ny informasjon forstås.
Vi kan lettere oppdage det som passer med en eksisterende historie.
Og overse eller undervurdere det som utfordrer den.
Dermed kan identitet bli både:
en måte å forstå oss selv på
og
en ramme som påvirker hva vi forventer å finne.
I virkelige situasjoner kommer ikke disse prosessene pent etter hverandre.
De virker sammen.
Du går inn i et rom.
Du ser et ansikt.
Hører en tone.
Gjenkjenner personen.
Husker tidligere møter.
Registrerer kroppens respons.
Forventer kanskje hva som kommer.
Legger merke til bestemte detaljer.
Tolker situasjonen.
Alt kan skje svært raskt.
Det er derfor «Det indre filteret» ikke skal forstås som én liten mekanisme et bestemt sted i hjernen.
Det er Avatar sitt navn på et samspill av prosesser som gjør at tidligere erfaring kan få betydning for møtet med nåtiden.
Her kommer vi også inn på traumer.
Men vi skal være forsiktige med å gjøre alle sterke reaksjoner til traumer.
Traumatiske erfaringer kan påvirke blant annet læring, oppmerksomhet, minner, emosjonelle responser og hvordan faresignaler behandles.
For noen kan signaler som minner om en tidligere truende situasjon derfor utløse sterke reaksjoner selv når den nåværende situasjonen er annerledes.
Men mennesker reagerer forskjellig.
Ikke alle vanskelige erfaringer fører til traumerelaterte problemer.
Og ikke enhver automatisk respons skyldes traume.
Avatar bruker derfor traume som ett mulig lag i menneskelig erfaring, ikke som en universalforklaring.
Det holder modellen åpen — og mennesket større enn historien sin.
Her trenger vi å sette en tydelig markør.
Hvis to mennesker opplever en situasjon forskjellig, betyr ikke det at alt bare eksisterer «i hodet».
En bil kan faktisk komme mot deg.
Et menneske kan faktisk si noe.
En dør kan faktisk være låst.
En handling kan ha faktiske konsekvenser.
Persepsjon og tidligere erfaring påvirker hvordan informasjon bearbeides.
De opphever ikke den ytre verden.
Dette skillet er avgjørende:
Hendelsen er ikke filteret.
Filteret er ikke hendelsen.
Opplevelsen oppstår i møtet mellom et levende menneske og noe som skjer.
Og der åpner neste del av Avatar seg.
Og her skjer noe interessant.
For selv om mye bearbeiding foregår automatisk, kan mennesket noen ganger oppdage deler av sin egen respons.
Jeg merker at kroppen spenner seg.
Jeg forventet allerede at dette skulle gå galt.
Jeg tolket den setningen veldig raskt.
Dette minner meg om noe.
Jeg kjenner igjen dette mønsteret.
Da har det skjedd en liten forskyvning.
Vi er ikke lenger bare i reaksjonen.
Vi har også begynt å observere den.
Og akkurat der oppstår et av de viktigste rommene i hele Avatar.
Noe skjer.
Systemet registrerer.
Tidligere erfaring aktiveres.
En fortolkning begynner å formes.
Kroppen forbereder kanskje en respons.
Men responsen trenger ikke alltid bli handling i samme øyeblikk.
Noen ganger finnes det et rom hvor vi kan:
registrere.
observere.
regulere.
undersøke.
vurdere.
og kanskje velge.
Hva skjer når mennesket oppdager sin egen reaksjon før reaksjonen får bestemme handlingen?
Det er døren videre.
Vi har nå beveget oss gjennom fire lag:
VERDEN
↓
SANSING
↓
DET LEVENDE SYSTEMET
↓
PERSEPSJON
↓
DET INDRE FILTERET
Vi har sett at mennesket ikke møter hvert øyeblikk uten historie.
Minner, læring, forventninger, emosjonell betydning, kroppslige responser og identitet kan alle påvirke hvordan informasjon møter systemet.
Men historien vår trenger ikke være det samme som vår neste handling.
For mellom det som aktiveres i oss og det vi gjør videre, kan det finnes noe annet:
et mellomrom.
Når vi kan observere det som skjer i oss, åpnes muligheten for å møte det annerledes.
ECO-plattformen | HumanHUB | HumaAI | Refleksjoner | Livets Tre | Kurs | Bøker | Partnerskap