Noen mennesker mykner med tiden.
De kjenner anger.
Samvittighet.

Et behov for å rette opp noe.

Ikke alltid gjennom ord.
Men kanskje gjennom handlinger.
Praktisk hjelp.
Omsorg.
Forsøk på å stille opp.

For noen er dette deres måte å forsøke å skape balanse igjen.

Men selv når mennesker angrer,
betyr ikke det nødvendigvis at alt blir løst.

Noen samtaler kommer aldri.

Noen mennesker klarer aldri å møte følelsene helt.

Og kanskje er det nettopp her tilgivelse blir misforstått.

Tilgivelse handler ikke alltid om å godta det som skjedde.
Det handler heller ikke om å late som om noe ikke gjorde vondt.

Noen ganger handler tilgivelse om å:
frigjøre kroppen fra å bære spenningen videre.

Å slippe den konstante indre kampen.
Å ikke la gamle sår fortsette å regulere nervesystemet.

For når følelser blir holdt tilbake over lang tid,
setter de seg ofte i kroppen:
i magen,
i korsryggen,
i pusten,
i muskulaturen.

Ikke som straff.
Men som signaler.

Kroppen forsøker ofte å holde det vi ikke klarer å forløse.

Derfor handler healing noen ganger ikke om å få den perfekte avslutningen fra andre.

Men om å gi seg selv det kroppen har ventet på:
ro,
erkjennelse,
grenser
og gradvis frigjøring.

Ikke for deres skyld.

Men for sin egen 🌿💜