Hvis du kjenner deg fanget i systemet – la oss se hvor den følelsen begynte
Noen ganger begynner forståelsen av verden i noe veldig lite.
Et barn i et klasserom.
En bok som skal leses høyt.
Et enkelt ord.
Jeg husker en gang jeg skulle lese en historie i klassen. Ordene gikk fint helt til jeg kom til ett av dem: alene.
Jeg klarte ikke si det.
Læreren ventet. Klassen ventet. Ordet var ikke vanskelig å uttale, men det fantes ikke i meg. I mitt indre rom opplevde jeg aldri å være alene. Så hvordan skulle jeg si det?
For en voksen kan dette virke merkelig. Men barn oppdager ofte noe vi senere glemmer: at ord ikke bare beskriver verden – de skaper også måten vi møter den på.
Gjennom livet lærer vi mange ord som forteller oss hva vi skal se etter.
Fare.
Smitte.
Kontroll.
Offer.
Ordene er ikke nødvendigvis feil. Men når de gjentas nok ganger, begynner kroppen å reagere på dem.
Nervesystemet vårt lytter til språket vi bruker.
Hvis vi stadig snakker om fare, begynner kroppen å lete etter den. Hvis vi stadig snakker om fiender, begynner vi å plassere mennesker i roller: offer og angriper, god og ond, psykopat og reddende helt.
Slik oppstår ofte reaksjonen.
Vi sparker utover.
Vi forsøker å forklare hvem som har skylden.
Vi forsøker å plassere uroen et sted utenfor oss selv.
Men kroppen forsøker egentlig bare å regulere noe den ikke helt forstår.
For menneskets nervesystem er utviklet for å møte mennesker. Ansikter. Stemmer. Relasjoner.
Det er ikke utviklet for å møte systemer.
I vår tid lever mange mennesker i møte med strukturer som er store, abstrakte og ofte uten ansikt: institusjoner, digitale plattformer, teknologiske systemer og regelverk som påvirker livene våre.
Når vi opplever liten innflytelse på disse strukturene, kan nervesystemet reagere med den samme alarmen som når vi møter en direkte trussel.
Varme Rita 🌿💛
ECO-plattformen | HumanHUB | HumaAI | Refleksjoner | Blogg | Kurs | Bøker | Partnerskap