Det stille barnet
Noen barn lærer tidlig ordene verden forventer at de skal bruke.
De lærer å si de riktige tingene.
Å svare når de blir spurt.
Å gjenta det de voksne forklarer.
Men noen barn merker også noe annet.
De merker når ordene rundt dem ikke helt stemmer med det som føles.
Når voksne sier alt er bra, men kroppen kjenner uro.
Når systemene sier dette er riktig, men noe inni barnet trekker seg stille tilbake.
Da skjer det ofte noe veldig stille.
Barnet slutter ikke nødvendigvis å snakke.
Men noe i barnet begynner å observere.
Ordene blir hørt.
Følelsene blir kjent.
Men de to tingene passer ikke helt sammen.
Og så skjer det noe stille.
Barnet trekker seg tilbake.
Ikke fordi det ikke har noe å si.
Men fordi det ennå ikke finnes et språk som rommer det barnet opplever.
I stillheten begynner barnet å utvikle en annen form for forståelse.
Det lytter til stemninger.
Til ansikter.
Til det som ikke blir sagt.
Og kanskje er det nettopp der noe viktig begynner.
For når et menneske senere i livet begynner å rydde i sitt indre, møter det ofte dette barnet igjen.
Barnet som merket at ordene ikke alltid fortalte hele sannheten.
Barnet som lærte å observere før det reagerte.
Barnet som forsto noe om verden lenge før det hadde ordene til å forklare det.
Kanskje er ikke dette barnet svakt.
Kanskje er det tvert imot en av våre viktigste lærere.
For det minner oss om noe vi lett glemmer når vi blir voksne:
At ikke alle sannheter først finnes i ordene.
Noen ganger finnes de først i følelsen.
Og først når vi våger å lytte til den igjen, kan ordene begynne å finne sin plass.
Varme Rita 🌿💛
ECO-plattformen | HumanHUB | HumaAI | Refleksjoner | Blogg | Kurs | Bøker | Partnerskap